Foto: Kai Hansen

Det vanskelige moderskapet

28.nov. 2018

To forfattere, og fortellingen om to mødre. Den ene svikter barnet sitt på det groveste, den andre er offer for sin egen redsel for å gjøre feil. Kvelden med Anne Bitsch og Monica Isakstuen bød på sterke skildringer.

Omslaget på boken hennes viser et sterkt beskåret bilde. På den ene siden skulderen til en mann, bestefaren. På den andre siden, en smilende mor. Og i mellom titter en alvorlig liten jente fram. Et fragment fra et familieliv.

Det tok mange før Anne Bitsch, som senere i livet har endt opp som både respektert forsker, samfunnsdebattant og forfatter, klarte å fullføre boken om opplevelsene i barndommen. Om hvordan det var å vokse opp med en mor som var alkoholiker og alvorlig psykisk syk. Og om et system der mange så, men der ingen av dem fikk den hjelpen de burde ha fått.

Image
Foto: Kai Hansen

Prosess

Anne Bitsch ble intervjuet på scenen av Helle Riis denne kvelden. Og hun startet med å fortelle om den lange prosessen bak boken.

– Da mamma døde, etterlot hun et hus i kaos. Og jeg fant mye som jeg ikke kunne la andre se. Psykiatriske egenerklæringer, ting hun hadde skrevet mens hun var veldig syk og politianmeldelser for trakassering av eksen. Mye belastende materiale.

Alt dette vonde la hun i en kasse, skrev «problemkasse» på utsiden og satte den i kjellerboden, i ti år. Og da hun først startet på arbeidet gikk hun metodisk til verks, som den forskeren hun er.

– Det ble viktig at det ikke bare skulle bli min historie. Jeg ville ikke at dette kun skulle bli ren bekjennelseslitteratur eller en lidelsesfortelling. Jeg ville gjøre det så objektivt som mulig, innenfor subjektivitetens rammer.

– Jeg har ikke bevisst jobbet med å gjøre denne boken litterær i formen, men det gjennomsyrer også min forskning at jeg liker å forske på virkelighetsnære problemer. Jeg er opptatt av det nære, av levd liv, nære relasjoner, kropper og seksualitet. Og da må man tett på menneskene, for å forstå.

Image
Foto: Kai Hansen

Psykisk syk

Moren, opprinnelig fra arbeiderklassen, var tidlig ambisiøs og jobbet for å komme seg opp i verden. Hun dro etter hvert til København for å studere og endte opp i et hippiemiljø preget av fest og fri kjærlighet. Etter hvert ble hun gravid, med en mann som allerede hadde en familie. Først når Anne er fire år tar de opp kontakten igjen.

– Når merket du første gang at det var noe med moren din?

– Det var etter at jeg begynte på skolen at dette eskalerte. Hun forlot jobb og vennene sine i København for å flytte ut til faren min, der hun liksom skulle være en stemor for hans barn. Samtidig ble hun mer og mer syk.

Moren valgte etter hvert å selvmedisinere seg med alkohol. Da ble det Anne som måtte ta ansvar i huset.

– De klareste erindringene jeg har er at jeg har med venninner hjem som spør om hun er full, og jeg som tar henne i forsvar.

Faren var lite interessert i å hjelpe. Så Anne tok ansvar, og dekket over.

– Det er et ønske om å ikke bringe familien i skam, og i det ligger det selvsagt en enorm ensomhet. Det blir så stor avstand mellom bildet utad og livet bak kulissene.

Og rundt er det mange som ser, men ingen som virkelig gjør noe.

– Det var jo voksne som ga meg omsorg. Men voksne er redde for å ta konfrontasjoner. Og jeg var dessuten en snill jente fra en tilsynelatende ressurssterk familie, og folk har vanskeligere for å konfrontere ressurssterke folk, for de svarer jo igjen.

I 51-årsalderen fikk moren endelig diagnosen bipolar lidelse. Men hjelpen kom alt for sent.

– Det er jo en veldig unnfallenhet fra systemet. Jeg tror heldigvis at mye er annerledes i dag, mye har skjedd i familiepolitikken og barn har nok et sterkere vern i dag. Men det er stadig sånn at det skjer ting som ikke burde skjedd fordi det er mange rundt som ikke sier fra, fastslår Anne Bitsch.

Forventninger

I bøkene til Monica Isakstuen, som ble intervjuet av Helga Lilleland, møter vi også kvinner som sliter. Boka Vær snill mot dyrene sikret henne Brageprisen, og nå er Isakstuen ute med romanen Rase, der leseren møter en mor som strever med å finne tilbake til livet sitt etter å ha født tvillinger.

– Jeg brukte ikke så lang tid på å skrive den, kanskje halvannet år. Men først i våres så begynte jeg å forstå at dette kanskje var samme hovedpersonen som i den forrige boken, sier forfatteren.

Og noe av det hovedpersonen i Rase strever mest med, er redselen for å miste kontroll over seg selv.

– Noen foreldre har vel tenkt i blant at «nå hiver jeg ungen ut vinduet». Men man gjør det jo ikke. Man har grenser. Men denne hovedpersonen befinner seg i et landskap der hun er oppslukt av frykten for å tråkke over disse grensene.

– Ja, for det jeg synes var krevende med å lese denne boken er at jeg blir så usikker på hva hovedpersonen egentlig har gjort og ikke, bemerker Helga Lilleland.

– Ja, hun er jo en upålitelig forteller, så det er både litt ubehagelig å lese og ubehagelig å skrive. Men jeg har jo skrevet denne boka ut fra noe som jeg selv tenker på og er bekymret for, og som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Den følelse av å miste oversikt og kontroll, og redselen for å ikke duge som forelder. Så jeg lager meg en hovedperson som jeg liksom har dyttet foran meg inn i et litt jævligere vær enn det jeg selv står i. Og så står jeg selv i bakgrunnen og ser på. Det er liksom kjent, men farligere. Alt jeg har skrevet er et forsøk på å forstå den frykten for å miste taket på seg selv.

Image
Foto: Kai Hansen

Normale folk

Foreldreskapet er vanskelig. Men hvor går egentlig grensen for når man skader barnet sitt? Anne Bitsch’ mor har utvilsomt påført datteren en tung bagasje. Men hva med morsfiguren til Monica Isakstuen. Har hun egentlig tråkket over grensene?

– Det var en som kommenterte for en tid tilbake at alle som ville vite hvordan noen kan komme til å mishandle barna sine, burde lese Rase. Da skvatt jeg, og det var, for å si det direkte, jævlig ubehagelig, sier Monica Isakstuen.

– Jeg var litt bekymret for at du skulle være overgriperen og jeg offeret her i kveld. Men da jeg leste Rase så leste jeg den ikke som det, påpeker Anne Bitsch.

- Men jeg leser den likevel som en inngang til noe som kan bringe klarhet og innsikt i overgrepspsykologien. Vi har ofte en forestilling om at dem som mishandler ungene sine er gale. Men min ambisjon har jo vært å skrive fram normaliteten i galskapen. For det er ikke nødvendigvis gale folk som gjør disse tingene.

Isakstuen selv er klar på at hun ikke har skrevet en bok om mishandling.

– Jeg er klar over at det kommer an på hvem leseren er. Men fra min side er ikke dette tenkt som mishandling. Jeg tenkte hele tiden at jeg skriver bok om en som er veldig redd. Jeg er ikke så interessert i å skrive om det som skjer etter at det har bikket over. Det interessante for meg ligger i å utforske det normale, før det unormale har skjedd. Men jeg synes også det er forståelig at du, med din erfaring, leser dette med et annet blikk enn meg.

Se flere bilder fra arrangementet.