Den store ukjente fortellingen om Norge

9.des. 2018

Huset var fullpakket og tilhørerne forventningsfulle. Det ble en ektefølt avslutning på høstens sesong, med Edvard Hoems store fortelling om slekt, savn og motgang.

Edvard Hoem hadde oppnådd mye som forfatter, også lenge før leserne ble kjent med slåttekaren Knut Hansen Nesje. Han har skrevet både skuespill, dikt og romaner, og høstet blant andre Kritikerprisen og Ibsenprisen. I tillegg har han skrevet en massiv firebinds biografi om vår store dikter Bjørnstjerne Bjørnson.

– Ja, for det har tatt mye av tiden din de siste årene. Fortell litt om hvorfor du ville skrive om han, spurte Gina Winje, som var kveldens samtalepartner på scenen.

Img 9827

– Det var litt tilfeldig at det ble det prosjektet med Bjørnson. Det startet med at kontoen min så litt slunken ut, og så sa jeg til forleggeren min at nå må vi få i gang et eller annet prosjekt her. Jeg vil ha ordentlige klær og råd til at barna mine skal få slalåmski i julegave, sa Hoem, til latter fra salen.

– Nei, alvorlig talt, jeg ville ikke være fattigforfatter med islender og hull på albuene. Så jeg sa ja til han Bjørnson, fikk en million i forskudd og gikk hjem til kona og sa at «nå blir det andre tider». Men så endte jeg jo med å bruke ti år på dette, så veldig lukrativt ble det jo ikke. Så hadde jeg ikke skrevet Mors og fars historie hadde jeg nok gått konk.

Det har derimot bokserien om Hoems slekt, som startet med Slåttekar i himmelen i 2014. Deretter fulgte han på, med en bok i året, før den siste, Liv andre har levd, ble gitt ut i 2017. Nå er han ute med epilogen, Jordmor på jorda, som er en slags opptakt til de andre fire bøkene. Og tallene ser pene ut, Slåttekar i himmelen har akkurat blitt gitt ut i Danmark, til strålende kritikker, og bøkene i serien har solgt i 300 000 eksemplarer hittil.

Stoppet

Stoffet har han båret på lenge. Men det tok lang tid før Edvard Hoem fikk startet på den store fortellingen om sin egen slekt.

– Jeg husker tilbake til min egen far, som var lekpredikant i indremisjonen. Han var borte i sju måneder i slengen og var alltid sliten da han kom hjem. Men vi hadde disse fine stundene sammen etter at han hadde sovet ut. Stunder der han fortalte meg om oldefar, han som hadde fire sønner og som endte opp med å miste alle sammen, og om den familien som vi hadde i Amerika.
På 80-tallet prøvde han å skrive om slåttekaren for første gang. Det gikk ikke så bra.

– Redaktøren så ut som han hadde smakt noe vondt. «Hadde du tenkt å skrive Markens grøde på nytt?» spurte han. Men den dag i dag er jeg glad jeg ble stoppet. For jeg var jo ikke ferdig med dette da.

Noen år senere, var han klar for å ta fatt. Det fantes en slekt på andre siden av havet, og en gravstein med navnet Edvard Hoem på. En annen Edvard Hoem, familie.

– Jeg ringte far og sa at navnet mitt sto på en gravstein. Men far sa at jeg burde komme hjem og være sammen med de levende, i stedet for å lete etter de døde.
Men i stedet ble faren med.

– Han kunne bare seks ord på engelsk, to av dem var «pea soup». Men det er rart med det, det skal så lite til før folk klarer å kommunisere. Det er som min slektning Olav når han møtte indianerne på prærien og skulle kjøpe tipi av dem. Han snakket kun romsdalsdialekt, de snakket lakota. Men kommunikasjonen gikk kjempefint.

Img 9738

Allmenn tragedie

Det var ikke bare Edvard Hoems slektninger som reiste over på 1800-tallet. Rundt 800 000 nordmenn gjorde det samme. En av dem som reiste var mannen som vi møter i alle de fire bøkene i serien, Eilert, sønnen til slåttekaren, som etter hvert ender opp som nybygger i Canada.

– Jeg fikk tak i noen av brevene som Eilert og faren skrev til hverandre. Det er på mange måter sørgelig å se utviklingen i dem. Først regner faren med at Eilert kommer tilbake, så gir han seg til å true, forteller at de gamle ikke vil klare seg selv alene. Og deretter resignerer han. Det er vemodig å lese hvordan han skrev, på nydelig dansk «Jeg ligger så ofte våken om nettene og tenker på mine barn».

– Men dette var ikke bare min families tragedie, men en allmenn tragedie. Over hele landet var det titusenvis av mødre og fedre som satt igjen.

Eilert har et kall og er travelt opptatt med å preke Guds ord i den nye bosettingen i Canada. Planen om å reise hjem igjen i 1911 blir utsatt, og når han endelig får tid, er faren død.

– Det er på mange måter en smertefull historie. Men jeg har ikke villet skrive noen lidelsesfortelling. Menneskene den gangen var nok nødt til å forsone seg med den skjebnen de hadde fått.
Livet til Eilert og familien i Canada blir heller ikke enkelt. Det kommer mange prøvelser. Den første kona dør i barsel. I tillegg kommer det tøffe tider for jordbrukerne.

– Det var krisetider, marerittaktige tilstander. Jeg fant 150 sider med brev i arkivene, der bøndene trygler myndighetene om hjelp. De fikk alt i denne perioden, sandstormer, regn, orkan, tørke, tidlig frost, sorg, uår, nød og sykdom.

– Men traff du noen gang Eilert, din grandonkel?

– Ja, jeg møtte han. Jeg var sju år i 1956. Jeg husker han som en stor og svær kar, 2 meter og 120 kilo, han minte litt om Helmut Kohl. Og han spilte rollen som norskamerikaner til det fulle. Det var ikke et eneste ord om dårlige dager. Og han hadde lommene fulle av penger, store tikronesedler, som han delte ut, mens vi bare stod og gapte. Han gikk fullkomment inn i rollen.

Jordmora

Men det er flere fargerike personer i Hoems slekt. Blant annet en sterk dame som nå nylig har fått sin egen bok. Hoems tippoldemor, Marta Kristine Nesje, hun som i 1821 gikk til Christiania for å bli jordmor. Boka Jordmor på jorda er lagt til tiden før de fire andre bøkene, og forteller historien om en uvanlig kvinne.

– Hun var gift med en mann som var sterkt psykisk skadet da han kom hjem fra krigen mot svenskene, som ikke eide et grann jord, og som døde fra henne og etterlot henne med seks barn. Han skyldte penger, så de kom og ribbet huset for alt av verdi, utenom det nødvendigste.

Men Marta Kristine hadde utdanningen som jordmor, og hun fortsatte å jobbe. Noen år senere fikk hun lånt penger og kjøpt den lille gården. Skjøtet skrev hun selv, noe som var uvanlig den gangen.

– Jeg har funnet ut, gjennom en historikervenninne, at det er hennes skrift. Som oftest var det mannen eller fedrene som skrev, selv om kvinnene var skrivekyndige. Den gangen var ikke damer regnet myndige vesen. Og det er faktisk bare to hundre år siden.

Jordmora begynte sitt virke hjemme i Romsdalen tidlig på 1800-tallet. Men det ble protestert mot at hun ikke hadde den riktige utdannelsen. Så da gikk hun til hovedstaden, for å utdanne seg.

– Det er en prestasjon, selv om det ikke var uvanlig den gangen. Egnede kandidater, de skulle ikke være så stygge at de kunne skremme barn, og de skulle ha smale hender så de kom lett til, fikk gjerne dekket utdanningen. Etter ni måneder var hun ferdig, og da gikk hun hjem igjen. Siden jobbet hun som jordmor i femti år.

– Det er lysende bok du har skrevet, påpekte Gina Winje. Disse bøkene utgjør på mange måter den store ukjente fortellingen om Norge. Jeg har lest dem alle denne høsten og det har vært en stor glede. Så jeg sier bare, kom tilbake, skriv mer, avsluttet hun.

Se flere bilder fra arrangementet.