Han er for de fleste kjent under navnet Cort Adeler. Men opprinnelig ble han født som Kurt Sivertsen, i lille Brevik her i Telemark. De fleste av oss har hørt navnet hans og kanskje noen løsrevne brokker av hans spennende livshistorie. Men hvem var han egentlig?

Forfatter og historiker Ole Henrik Gjeruldsen har skrevet boken om Adeler, og ble denne kvelden intervjuet av Anne Spånem.

– Cort Adeler ble født i Brevik. Og det man kan si om Brevik på den tiden, beklager om det er noen patrioter her i salen, men det var et lite sted. Det bodde kanskje 150 mennesker der, i sine små tømmerhus.

Men det betyr ikke at denne delen av verden var ubetydelig. Skien hadde på 1600-tallet blitt en viktig norsk handelsby.

– Det var stor eksport av trelast fra Telemark. Norge var en like viktig aktør i trelasthandelen den gangen som Saudi-Arabia er for oljen i dag.

Og siden lille Brevik ligger mer gunstig til for større skip var det et yrende handelsliv her sommer og høst.
​
– Nederland var den gangen en stormakt på havet. De hadde blant annet en svær marine som trengte enormt med trevirke. Så da kom de til Brevik for å kjøpe tømmer. Så Cort Adeler må i sine barneår ha blitt kjent med disse nederlandske handelsfolkene.

Ut i verden

Det er ikke så mye vi vet om den unge Corts barndom og ungdomstid, men det som er sikkert er at han reiste ut som 14-åring, til Nederland, for å lære det som måtte til for en karriere på sjøen; matematikk og navigasjon, og etter hvert tjeneste på marinefartøyene.

– Det var mange fra Norge og Telemark som reiste nedover på denne tiden, men Cort er en av de få vi kjenner historien til. Og det som er sikkert er at bakgrunnen hans fra trelasthandel må ha vært god å ha med seg når han senere skulle bygge opp den dansk-norske flåten.

I tillegg viser hans meritter og usedvanlige karriere at Cort Adeler må ha vært en ganske spesiell mann.

– Han var jo en dyktig mann, svært kunnskapsrik. Og dessuten en modig og sterk mann. I tillegg hadde han denne evnen til å få andre med seg, evnen til å lede. Det som vi i dag kaller sosial intelligens. Han var nok en skikkelig nettverksbygger, fastslår Gjeruldsen.

Og allerede som 17-åring fikk han ilddåpen, i et av sjøslagene i «åttiårskrigen» mellom Nederland og Spania.

Cort var ikke mye hjemme i Brevik. Men i 1646, 24 år gammel, dro han hjem en tur. Men han ble ikke lenge. I 1648 lot han seg engasjere, med skute og mannskap av bystaten Venezia. De lå i en heftig krig med osmanerne, som hadde tatt den strategisk viktige øya Kreta i Middelhavet. Cort tjenestegjorde her i 12 år.
​
– Han gjorde utvilsomt en god jobb og deltok i mange slag. I et av dem ble Cort såret flere ganger. Det står i en rapport fra 1657 at han fikk to sabelhugg i hodet og et i hånden. I tillegg ble han gjennomboret av en pil. I rapportene fra den gangen kan vi lese om hans store mot. Det er sånn en sjøhelt blir til.

Danmark-Norge

Cort hadde med andre ord blitt en god mann å ha med på laget. Så han ble etter hvert forsøkt lokket hjem igjen, til Danmark-Norge, som på den tiden slet tungt i krigen mot Sverige. Halve flåten var ødelagt, og kongen, Fredrik 3. hadde behov for en handlekraftig nestkommanderende.

– Cort har på denne tiden giftet seg på nytt og har fått forbindelser til den danske kronen. Så kongen sender en mann for å forhandle med Cort.

Kongen får den dyktige nordmannen med på laget. Men ikke uten harde forhandlinger.

– Det ender med at han får en svimlende høy lønn på hele 7000 riksdaler, noe som gir han den tredje høyeste lønnen i hele det dansk-norske embetsverket. Det må man si ikke er så verst for en kar fra Brevik. Han var også bare rundt 40 år på denne tiden.

I tillegg til den gode lønnen sikret Cort seg også store skogområder i Telemark, og ble en betydelig godseier her. Og med sin lange erfaring fra marinen og gode kunnskap om trelast fikk han selvsagt også bygget opp den skakkjørte dansk-norske flåten, i god kvalitet. Cort Adeler ble en mektig mann, med nære forbindelser til kongehuset.

Men så brygget det opp til krig mot svenskene igjen.

– I 1675 er det krig igjen. Cort befinner seg ute på skipet sitt igjen og venter på at svenskene skal komme, ute mellom øyene Bornholm og Rügen. Dette er tiden for høststormer, og det er krevende forhold på sjøene. Men Cort mestrer situasjonen med sin kunnskap og erfaring.

Cort holdt den dansk-norske flåten flytende. Svenskene var ikke like heldige, halvparten av skipene deres forliste. Så den svenske flåten kom aldri. I stedet kom det en tyfusepidemi.
– Han skriver til rikskansleren, det som i dag er statsministeren at han i tre uker har følt seg dårlig, men at han, så lenge gud vil, skal stå til tjeneste.

Men sykdommen ble for tøff, og Cort måtte etter hvert fraktes hjem. Og 5. november 1675 døde han, 53 år gammel.

– Det er jo en skjebnens ironi. Han var i alle disse slagene, det kommer en ny krig, og så skal han dø i sykdom. Og en ting må jeg få legge til med dette. Danskene er jo veldig opptatt av sin store sjøhelt Niels Juel, han som etterfulgte Cort Adeler. Juel får jo æren for å ha vunnet over svenskene. Men hadde ikke Cort Adeler bygget opp flåten igjen så hadde jo faktisk ikke Juel hatt noen flåte å vinne over svenskene med.

Og forfatteren, som har tilbragt adskillige antall timer med sjøhelten fra Telemark mener vi godt kan være stolte av Cort Adeler.

– Han var jo en veldig interessant person fra 1600-tallet, som ellers var en litt ansiktsløs periode i norsk historie. Så han er helt klart verdt å trekke fram, særlig her i Telemark hvor han har mange etterkommere. Det er helt klart en person Telemark kan være stolte av.

Tyvfiske

Men det var ikke bare på 1600-tallet det foregikk dramatiske ting på sjøen, også i dag finnes det nok av ramsalte historier der ute. Sånn som i boken Jakten på Thunder, skrevet av journalistene Kjetil Sæter og Eskil Engdal.
​
– Ja Eskil er ikke her i dag. Han er ikke så glad i å være på en scene. Så forrige gang vi skulle til London å snakke om dette, så bestemte han seg for at han heller ville til Mosul. Og denne gangen har han reist til Bagdad. Men jeg skulle hilse så mye, spøkte Kjetil Sæter, som ble intervjuet av Varden-journalist Fredrik Nordahl.

Journalister jakter alltid på gode historier, og en god historie kan man finne hvor som helst. For eksempel hos Interpol.

– De har jo sånne wanted-postere på sidene sine. Nesten som i Ville vesten, bare ikke så kule. Og der er det jo terrorister og store drugdealere. Og en båt.

– Båt? tenkte vi. Båter er jo ikke kriminelle. Hva er dette for noe?

For det er ikke småtterier den mystiske båten som har gitt boken navn, har vært involvert i. Smugfiske får en helt annen klang i denne sammenhengen.

– Det er ikke som å ta med seg stanga ut i skogen og tyvfiske litt. Det er voldsomme tall. 20 prosent av all fisk som tas, fiskes ulovlig. Og dette er skikkelig båter, de er ute og fisker i Antarktis 3-4 måneder i strekk og kan lett tjene inn fem millioner dollar på en tur.

Jakt

Men hvordan skal man få tak i en båt som knapt noen har sett? Som har operert under en rekke ulike navn og vært registrert i flere land. En spøkelsesbåt som har vært svartelistet siden 2006.

– Det løsnet litt da vi fikk kontakt med kapteinen på en av båtene til organisasjonen Sea Shepherd. Sea Shepherd er på en måte Greenpeaces slemme fetter, den mest omstridte av de tre organisasjonene som beskytter havet, beskrevet av enkelte fiskere vi kjenner som en sjarmerende blanding av Al Qaida og Baader Meinhof.

Men de fikk god kontakt. For Sea Shepherd jakter også på tjuvfiskerne.

–Denne båten, dette spøkelsesskipet har blitt sett kanskje et par ganger i året, i lugubre havner. Ingen vet noe om hvem som er om bord. Men de finner denne båten, og begynner å følge etter den.

Jakten er i gang.

–Så det blir rammen i boken vår. Og du må nesten ha noe sånt, som skaper framdrift, for at folk skal gidde å lese om det.

Og mens Sea Shepherd jakter på Thunder, jakter Eskil og Kjetil på bakmenn og mannskap, verden rundt. Det fører dem blant annet til lugubre barer i Spania.

– Vi hadde fått tak i noen bilder av mannskap. Men vi visste ikke hvem de var. Så da gjorde vi det som journalister gjør, vi gikk rundt på barer.
Nærmere bestemt i den spanske regionen Galicia, der bakmennene viser seg å komme fra.

– Og vi kommer inn, og det blir helt stille. Kjempestille.

– Et av besøkene husker jeg særlig godt. Der inne blir det så stille at vi tenker at her vil ikke vi være. Senere får vi vite at i den baren satt gudfaren, en av sjefene for disse mafiafiskerne. Det var jo ørlite ubehagelig å tenke på, sånn i ettertid.

Nyttig

Men etter hvert finner de flere puslespillbrikker. Og reisen leder dem over hele verden, blant annet til Java i Indonesia og øystaten São Tomé.

– Vi reiste i 12 land, men São Tomé var kanskje det morsomste. I Norge har vi jo offentlighetsloven og alt er åpent. Der var det ikke helt sånn. Alle var veldig hyggelige, helt til vi begynte å stille spørsmål. Vi skulle konfrontere dommeren i denne saken, og det endte opp med at han bare løp sin vei. Det har vi ikke opplevd før.

Og etter mange måneders arbeid skulle alt dette sys sammen, til en tett og spennende true crime. Et hav av dokumenter, intervjuer, og verdens lengste sjøjakt.

– Ja, hva kan jeg si. Det at dette er tungt alkoholikerfremkallende og skilsmissefremkallende, det er ingen tvil om.

– Så hva føler du nå, som jakten nærmer seg slutten?

– Dette er jo et tapsprosjekt. To menn som tar permisjon for å reise jorda rundt i ti måneder kommer man aldri til å tjene inn. Det må være en annen motivasjon, det at man opplever at dette er viktig å skrive om.

– Det viktigste etterspillet er kanskje den økte medieomtalen og bevisstheten rundt hva dette faktisk handler om. Dette er industriell kriminell virksomhet. Og selv om man ikke kan redde verden med å skrive en bok, er det fint å se at i den lille historien ligger det en større historie. Og den kan gjøre en forskjell.