Vi nordmenn smykker oss gjerne med den norske vikingtiden som noe som virkelig definerer oss. Den gangen det norske riket var stort og vi var uslåelige på havet. Men samtidig blir historien ofte vannet ut, forenklet og ofte misbrukt. Nyansene forsvinner, og historien blir til enkel staffasje, vikinghjelmer på fotballkamper og enkel underholdning.

Lenge har det vært sånn. Men, heldigvis for oss som er glade i historie, så begynte det å skje noe for noen få år siden. En ny gruppe som våget å ta fatt på norgeshistorien, gjenoppdage disse spennende periodene, og bringe dem ut til leserne. To av disse er Jan Ove Ekeberg og Tore Skeie, som kommer til Litteraturhuset i Skien 26. mars.

Sjørøver

Da Tore Skeie, som har blitt beskrevet som Norges svar på Peter Englund, studerte historie på universitetet, kom han over en uvanlig skikkelse fra norsk historie. En mann som i kildematerialet nærmest ble omtalt som en slags eventyrfigur, Alv Erlingsson.

Alv Erlingsson var en norsk adelsmann, som levde på 1200-tallet. Han ble en mektig mann med et nært forhold til kongemakten. Senere ble han, av alle ting, også sjørøver, som ranet tyske handelsskip i Østersjøen. Det dramatiske livet, som ble skildret i Skeies debutbok, Alv Erlingsson, en adelsmanns undergang, endte dramatisk med tortur og henrettelse i 1290.
Og kritikerne lot seg begeistre.

Besettende historie. Vinneren av Spartacus historiekonkurranse har skriveklo som er de færreste sakprosaforfattere forunt.
Bodil Stenseth, Dagbladet.

Men den norske middelalderen har mer drama på lager, mye mer. I Skeies neste bok Jomfruen fra Norge, tar han for seg det urolig 1300-tallet. Jomfruen i boken er Ingeborg Håkonsdatter, datter av Håkon V Magnusson og dronning Eufemia, som bare ett år gammel ble en brikke i det politiske maktspillet. Et maktspill som for øvrig er sitrende spennende og går «Game of Thrones» en høy gang.

For den som ikke kjenner stoffet godt fra før kan boken leses nærmest som en spenningsroman
Frode Helmich Pedersen, Bergens Tidende

De fem store kongene

Den nyeste boken til Skeie, Hvitekrist, er ment som den første av i alt fem bøker, om Norges viking- og middelalderkonger. I Hvitekrist, som skapte stor begeistring da den kom ut i fjor høst, beveger vi oss tilbake til 1000-tallet og en av norgeshistoriens aller mest kjente konger, Olav Haraldsson, kjent som Olav den hellige.

Men hvem var han egentlig, og hvordan levde han? I starten av boken blir vi kastet inn i vikingenes invasjon av England på 1000-tallet, der vi for første gang møter den unge Olav Haraldsson, en mann født inn i den norske makteliten.

«Olav Haraldsson ble født inn i den ypperste eliten i et samfunn som var sterkt hierarkisk og lagdelt, hvor de svake underordnet seg de sterke og de sterke underordnet seg de enda sterkere.»

Likevel vet vi lite om den egentlige mannen. Vi vet for eksempel ikke hvor han er født, eller det nøyaktige årstallet, så forfatteren har måttet strekke seg langt for å levenliggjøre denne skikkelsen for leseren.

«Liksom begravet under sin egen legende er den historiske mannen bak helgenfiguren en gåtefull og skyggeaktig skikkelse. Tross den rike floraen av fargerike historier som senere vokste og blomstret rundt minnet om ham, er vår kunnskap om hvem han i virkeligheten var, begrenset til noen få mer eller mindre håndfaste opplysninger.»

Skjønnlitterær suksess

Jan Ove Ekeberg har i mange år vært et kjent ansikt på tv-skjermen. Han har også skrevet flere biografier. Men etter å ha gjort stor suksess med sine bokserier fra vikingtiden, har han nå satset som forfatter på heltid.

Og godt er det, tenker nok de mange trofaste leserne av suksesseriene I sverdets tid og Den siste vikingkongen. Trilogien I sverdets tid, er solgt i et opplag på hele 40 000.
For norgeshistorien har ikke bare fått sin renessanse i sakprosaen, det har etter hvert vokst opp en rik flora av forfattere som har tatt for seg dette rike materialet av dramatiske plott og heftige historier.

Blant de virkelige gode historiene fra vikingtiden, finner vi livet til Harald Sigurdsson, han som senere skulle bli kjent som Harald Hardråde. I Jan Ove Ekebergs nyeste serie, Den siste vikingkongen, følger vi denne eventyrlige skikkelsen, som i sin samtid var kjent for sitt mot og sin klokskap, og som blant annet reiste til Konstantinopel og tjente i keiserens livgarde. Hans død i 1066, i slaget ved Stamford bridge i England, satte også punktum for vikingtiden. Harald var den siste vikingkongen.

Innertier fra vikingtida. Ekeberg har fått et sjeldent grep om sjangeren, og har med rette blitt sammenliknet både med Jan Guillou og Vera Henriksen.
Cathrine Krøger, Dagbladet.

Frihet

Den skjønnlitterære forfatteren har en frihet som sakprosaforfatteren mangler. Ekebergs bøker baserer seg på virkelige historiske hendelser, men som han forteller i et intervju med Bok 365, så kan det ha sine fordeler å kunne dikte litt.

«I bøkene er det både historiske personer og oppdiktede skikkelser, slik det er i de aller fleste historiske romaner. For meg er det naturlig å gjøre de historiske personene så «riktige» som mulig ut fra tilgjengelige kilder. I tillegg dikter jeg opp både hendelser og skikkelser, som jeg former fritt, og som gir dramaturgisk frihet. Og hvem vet, kanskje disse oppdiktede personene også levde? Eller at det jeg dikter opp faktisk skjedde? Vi kjenner jo bare til en ørliten brøkdel av historien, 1000 år tilbake»

Første del av trilogien I sverdets tid, var Ekebergs debut som skjønnlitterær forfatter, og de tre bøkene om borgerkrigstidens Norge ble en stor suksess med et opplag på over 40 000. I bøkene blir leseren tatt med inn i en av de mest dramatiske og myteomspunne periodene i vår historie, i borgerkrigstiden på 11- og 1200-tallet. Her møter vi birkebeinere og baglere og sterke historiske skikkelser, som Inga fra Varteig og hennes sønn Håkon Håkonsson.

«Alt for lenge er vikingtiden blitt sett på som en helsvart del av historien vår. Var våre forfedre virkelig så forferdelige? Det kan nesten sammenlignes med hva etterkrigsgenerasjonen tyskere tenker om sin nære krigshistorie. Nå håper jeg at vi får et mer nyansert bilde av vikingtiden, som jeg selv mener en opplysningstid. Vikingtiden trenger en «gjenoppdagelse».