Det kunne egentlig ikke passet bedre. Dagen før de unge, verdens nye håp, fylte gatene og tydelig viste de hadde fått nok tomprat, var det klimalitteraturen som stod på programmet hos Litteraturhuset i Skien også. Samtalepartner denne kvelden var Helga Lilleland.

En skildring fra en flyktningleir. Desperasjon og tvil. Er det vann der? Eller fortsetter flukten? Forfatter Maja Lunde leser. I teksten møter vi David og datteren Lou. De er på flukt, i Frankrike i 2041. Det er ikke lenge til.

– Jeg tenkte det da jeg først skrev det, at det kanskje var lit brutalt å legge det så tett opptil nåtiden. Men så kom den ekstreme tørkesommeren i fjor, og alle problemene det førte med seg, så kanskje det faktisk er litt lenge til.

For mye av det som David og Lou er på flukt fra, har allerede skjedd. Ekstrem hete. Jordbruk som kollapser. Ekstreme skogbranner. Verden forandrer seg.

Stor

Historien er hentet fra Maja Lundes siste roman, Blå, som kom ut i 2017.

Fra å jobbe som manusforfatter, tok Maja Lunde raskt steget opp til å bli verdenskjent forfatter. Bienes historie, som kom i 2015, er oversatt til 35 språk. Hvordan føles det å ha blitt så stor?

– I hverdagslivet merker jeg ikke så mye til det. Men når jeg reiser er det intenst, sier hun.

Men alt blir en vane.

– Nå er det fire år siden Bienes historie eksploderte på bokmessen i London. Jeg tenkte lenge det var et slags tivoli, noe som ville ta slutt snart. Men så fortsetter det bare, etter hvert bare distanserer jeg meg litt fra det. Det hjelper sikkert at jeg hadde rukket å runde 40 før det tok av. Men klart, det er jo veldig gøy og hyggelig at bøkene mine betyr så mye for folk.

Signe

I Bienes historie, som handler om konsekvensene av biedød, følger vi tre parallelle historier. I Blå, som er den andre av det som skal bli fire romaner, foregår historiene i Frankrike i 2041 og i Norge i vår tid. I historien fra Norge følger vi Signe, en kvinne og miljøaktivist som har fått vite noe provoserende om isbreen i barndomskommunen.

– Isbre i drinken. Det ringer vel noen bjeller for enkelte her nå. Da jeg leste om planene på Svartisen for første gang i 2015 var jeg i tvil om det faktisk var noe jeg kunne ta med i boka. For det høres jo ut som noe en forfatter kunne ha kommet på, og ikke noe som faktisk skjer i virkeligheten, sier Lunde.

Signe legger ut på en reise for å konfrontere en gammel kjærlighet, og underveis på reisen, som foregår på havet, tenker hun tilbake på kampene som stod i bygda da hun var ung. Kampen om elvene og fossene.

– Jeg gjør mye research. Til Bienes historie leste jeg enormt mye om bier. Denne gangen måtte jeg sette meg inn i norsk vannkrafthistorie. Det var i hvert fall et emne som jeg visste veldig lite om på forhånd.

Men et viktig emne.

– Dette er jo egentlig den store norske kraftromanen. Blant annet brukte jeg veldig mye fra Mardøla-konflikten. Det er utrolig mange sånne historier om norske lokalsamfunn i full splittelse.

Flyktninger

I tillegg til å lese om og besøke kraftstasjoner, besøkte Maja Lunde også flyktningeleirer i Hellas.

– Det er noe med å få med alt det som du ikke kan lese deg til. Hvordan ting oppleves og kjennes. Hvordan vinden blåser rundt hjørnet på en container. Og å snakke med mennesker.
Og heldigvis var det mange fine opplevelser.

– Jeg var litt redd det skulle bli veldig tøft og vondt. Leirene var veldig ulike. Den ene var helt forferdelig, med dårlige forhold. Men en av dem var veldig velfungerende, og der ble jeg minnet på hvor mye bra folk også gjør for hverandre i en vanskelig situasjon.

Siden det var Ibsenuke i Skien denne uka, ble det selvsagt trukket paralleller mellom litteraturen nå og da. I En folkefiende blir Stockmann hengt ut fordi han påpeker en ubehagelig sannhet.

– Stockmann hadde noe han ville si. Og du har sagt en gang at du skriver klimalitteratur fordi du er redd?

– Ja, det man skriver kommer jo fra et sted. Jeg skriver der det brenner. Og det var her det brant for meg. Jeg har alltid vært opptatt av klima og miljø, og jeg har kjent på en uro over det som skjer. Så da jeg fant ut at jeg skulle skrive om bier var det ingen vei tilbake.

Det skal altså bli fire bøker. Den tredje kommer forhåpentligvis til høsten. Lunde tør ikke å love noe.

– Men den handler om utrydningstruede dyrearter.

Og ifølge forfatteren kommer leseren forhåpentligvis etter hvert til å se at alle disse fortellingene henger sammen, som et puslespill med mange brikker.

– I mitt hode er det en overordnet plan. Den fjerde og siste boken har jeg hatt notater på ganske lenge. Den skal handle om alt som vokser, frø, planter og trær, og foregår blant annet på Svalbard.

Uro

Andremann på scenen denne kvelden har i mange år vært en sentral SV-politiker. Nå er han generalsekretær i Verdens naturfond. I 2017 ga Bård Vegar Solhjell også ut boken Uro. En historie om Norges framtid.

I boken tar han for seg de store problemene i dagens samfunn; hva vi skal leve a og hvordan vi skal leve sammen og samtidig greie å bevare de godene vi har i dag.
Og det er nok av grunn til å bli urolig.

– Det som er med for eksempel klimaendringer, er at det er en sånn ting som blir verre jo mer du setter deg inn i det. Og det er ganske ille. Gjør vi ikke noe veldig snart så vil det føre til både store og varige endringer, fastslår han.

Men i likhet med innbyggerne i byen der Stockmann blir gjort til folkefiende, så har mennesket noen ganske gode mekanismer for å greie å holde tunge sannheter på avstand.

– Med mindre sannheten ligger helt oppe i dagen, så har vi en egen evne til å greie å skyve det unna. Men nettopp da, påpeker Solhjell, er det godt vi har litteraturen.

– Kunst og kultur når ofte gjennom på en helt annen måte enn rapporter og vitenskap. Jeg tror mange har erfart at saklighet ofte ikke er nok. Da begynner vi lett å lage historier om at vi ikke trenger å forholde oss til det så mye. Men hvis vi leser en skjønnlitterær historie i stedet for en tørr rapport, så treffer det på en helt annen måte.

For det er håp. Solhjell fikk avslutte kvelden med noen kraftfulle ord fra boka Uro.

– Historien om Norges framtid handler om håp og ikke frykt. Det som holder oss sammen er sterkere enn det som trekker oss fra hverandre.

I tillegg til Maja Lunde og Bård Vegar Solhjell hadde Litteraturhuset i Skien denne dagen også besøk av improteatergruppa Norges Lykkeligste.

Flere bilder fra arrangementet finner du her.