Litteraturen til Per Petterson har flere særmerker, som har fått lesere over hele verden til å både legge merke til og elske bøkene hans. Det ene er at han ofte skriver om menn, ikke hvilke som helst menn, men gjerne dem som har levd et liv og lagt noen har de erfaringer bak seg. De karene som ellers ikke så ofte blir portrettert i romaner.

Sånn som han som på noen områder minner om forfatteren selv, Arvid Jansen. Han som leserne har møtt i flere av Pettersons tidligere bøker, og som nå er midt oppe i et liv som er i full oppløsning.

Og omtalene har vært overstrømmende:

«Per Petterson skriver så intenst, presist og språklig finslipt at historien griper fatt i deg med en gang. Og den lar deg ikke slippe unna. Heller ikke etter endt lesning. Jeg er glad vi har Per Petterson. Veldig glad.»
Sindre Hovdenakk, VG

Et liv i oppløsning

I romanen I kjølvannet opplever Arvid Jansen en katastrofe, å miste fire familiemedlemmer i et skipsulykke, og i boka Jeg forbanner tidens elv står han på randen av en skilsmisse.

I den nyeste boka, Menn i min situasjon, møter vi Arvid Jansen igjen. Kona til Arvid, Turid, skriver et brev til han, forteller at følelsene har sluknet. Men så skjer den fatale båtulykken der Arvid mister så mange, og paret holder sammen et år til, et år uten kjærlighet. I boken Menn i min situasjon møter vi Arvid et år etter at familien gikk i oppløsning. Han døyver ensomheten med fuktige kvelder på byen og tilfeldige møter med ulike kvinner. På nettene sover han ofte i bilen.

«Jeg kunne se dem for meg, alle bilene parkert på steder som dette, langs veier og gater, ved bussholdeplasser, i garasjer og oppkjørsler, med menn i min situasjon, halvt liggende, halvt sittende i setet med frakken og bilen trukket tett omkring seg.»

Men så ringer ekskona og trenger hjelp. Boka tar utgangspunkt i det som skjer etterpå, mens tidsperspektivet flyter frem og tilbake mellom barndom, tapet av familien, året før samlivsbruddet og Arvids ensomme tilværelse og forhold til døtrene i tiden etter skilsmissen.

Gjennombruddet

Per Pettersons store gjennombrudd som forfatter kom med romanen Ut og stjæle hester i 2003. Den handler om forholdet mellom far og sønn, om et svik og om en sommer som endrer alt. Det kunne lett blitt en klisjé i mindre kyndige hender enn Per Pettersons. I stedet ble det en suksess.

Jeg kan selv huske første gang jeg leste den. Jeg må ha vært ung, kanskje 18 år. Og den gjorde et sterkt inntrykk. Ut og stjæle hester føles stor, selv om det ikke er en tykk bok, det er en liten koloss på knappe 250 sider, men det er setninger fra romanen som har huket seg fast i hjernen min og som sitter der flere år etterpå.

Og det gjelder nok flere enn meg, for boken ble en stor suksess, som har blitt oversatt til nærmere femti språk. Og nå har den også blitt film, i hendene på regissør Hans Petter Moland, som vant sølvbjørnen under årets filmfestival i Berlin.

Skriving og død

Filmatisering og oversetting til femti språk. Det er i det hele tatt godt gjort for en forfatter som hevder han stadig sliter veldig med å skrive. I intervju på NRK-Programmet Lindmo i begynnelsen av mars forteller forfatteren om dette.

– Det lengste jeg har sittet uten å skrive er vel et par år. Men jeg går på jobb hver dag likevel, man må møte opp i hvert fall, hvis ikke så skjer det ingenting. Når det er sagt så var Ut og stjæle hester den letteste boka jeg har skrevet. Det bare kom og kom, og jeg var begeistra for det jeg gjorde, noe jeg ikke alltid er.

For det koster å skrive, som han forteller om i et intervju med Dagbladet fra 2012.

– Jeg veit jo aldri om det holder. Etter ei bok kommer alltid et års tid da jeg ikke har det bra. Føler at jeg ikke har krefter nok. Tenker at dette greier jeg ikke. Jeg veit at det fins en roman der nede, men jeg må liksom dra den opp av gjørma. Det koster krefter. Men så begynner det å gli. Jeg merker at det går bra. Heldigvis. Det er jo bare dette jeg kan.

Og sannsynligvis må det koste. For Petterson legger mye av seg selv i bøkene sine. Det er ikke vanskelig å se at Arvid Jansen til en viss grad må være inspirert av han selv. Arvid Jansen mistet fire familiemedlemmer i et forlis. Per Petterson selv mistet moren, faren, broren og en niese i den dramatiske Scandinavian Star-ulykken i 1990. Han forteller om dette i intervjuet med Dagbladet.

– Døden har vært sterkt til stede i livet mitt helt siden 1980-tallet. Jeg mista mange i en periode. En bror av meg døde i 1983. Flere slektninger forsvant. Jeg syntes det ble mange kister å bære. Og så kom ulykken, i 1990, med Scandinavian Star. Men det var jo en ren katastrofe. Begge foreldrene mine, en annen bror og niesa mi døde. Hvordan takler du det? Du har bare ikke noe valg.

– Fikk det som hendte, betydning for forfatterskapet?

– Et par av bøkene kunne ikke vært skrevet hvis det ikke hadde skjedd, «Til Sibir» og «I kjølvannet». Jeg har fått en relativt høy dødsbevissthet.

Per Petterson kommer til Litteraturhuset i Skien onsdag 13. mars

Bøker

2018: Menn i min situasjon
2012: Jeg nekter
2008: Jeg forbanner tidens elv
2004: Månen over porten
2003: Ut og stjæle hester
2000: I kjølvannet
1996: Til Sibir
1992: Det er greit for meg
1989: Ekkoland
1987: Aske i munnen, sand i skoa