Cecilie Winger, aktuell med boka De onde gamle dager, var først ut. Og ifølge henne så stod det temmelig dårlig til i gamle dager.

– Da jeg fikk denne ideen så tenkte jeg jo at dette kanskje skulle bli morsomt å jobbe med. Men det ble styggere enn jeg trodde ganske så fort, forteller hun.

– Jo lengre bakover i tid man går jo større sjanse var det for at barn ble skadet, misbrukt eller drept.

Ja, selv lagt inn i moderne tid ble det av enkelte eksperter påpekt at barn ikke burde «degges» med – ikke synges for, ikke vugges, ikke trøstes – for da ville de rett og slett bli fordervet som mennesker.

Lav verdi

Et barn var heller ikke mye verdt som individ. Det var mange av dem, og ressursene var ofte knappe.

– At barn ble solgt var ikke uvanlig. Rundt 1900 var prisen for et friskt barn 3000 svenske kroner. Mange ble også satt bort til nabogårdene.

Og dårlig behandling var vanlig, for vold mot barn ble ansett som en nødvendighet.

– Med religionen kom begrepet arvesynden, at barna var født syndige. De måtte rett og slett bankes for å kunne bli gode mennesker, forteller Winger, som også hadde tatt med seg et omfattende bildemateriale til Litteraturhuset.

Nyttige

Ellen Schrumpf er professor i historie ved universitetet i Sørøst-Norge, og har gitt ut boka Barndomshistorie. Og hun, på sin side, mener ikke bildet er fullt så svart som i Cecilie Wingers bok.

– Vi må huske at historien tolkes i lys av dagens samfunn. På 1800-tallet var for eksempel en familie noe helt annet enn den lille kjernefamilien vi gjerne tenker på i dag.

Den gangen var familien en stor produksjonsenhet, der også barna hadde sin faste plass.

– Familien var som en bedrift der alle bidro, også barna. Arbeidet var en del av det å vokse opp og å lære.

I arbeidet sitt har Schrumpf blant annet undersøkt forholdene til barnearbeiderne på gamle Porsgrunn Porselensfabrikk.

– Flere av dem som startet som barn fikk gå i lære og bli fagarbeidere. Og flere av dem skriver at arbeidet var noe som ga dem stolthet, et yrke og en inntekt, fastslår Schrumpf.

Glad i barna

Forfatteren mener også at barn før i tiden både var sett og elsket.

– Vi har nok av kilder, både i form av brev og dagbøker, som viser en stor fortvilelse over det å miste barn. Og jeg tror det ligger dypt i oss, det at vi vil at barna skal leve og vokse opp.
Schrumpf mener at de romantiske idealene er med på å svartmale fortiden.

– I romantikken ble barna opphøyet som små, skjøre vesener som måtte beskyttes. Der synes jeg vi er litt ennå, med disse curlingforeldrene som febrilsk går foran og koster alle hindringer av veien.

– Også dagens familiesyn er veldig romantisk. I stedet for familien som en praktisk enhet, som skal skape noe, så har familien blitt et følelsesprosjekt. Jeg tror ikke det bare er bra.

Indre straff

Og selv om de to forfatterne var uenige om mye når det gjelder barndommens historie, så hadde de ingen problemer med å fastslå at det ikke er alt som har blitt bedre.
– I dag skal alle overlates til skolen og skvises gjennom den samme kvernen. Det er jeg litt skeptisk til, sier Ellen Schrumpf.

– I dag har nok barna i større grad blitt sine foreldres prosjekt, noen som skal realisere foreldrenes drømmer og planer, sier Cecilie Winger. – Men når alle forventes å skulle bli presidenter, så føler jo det til et voldsomt, indre press. Man kan si at man har gått fra en ytre til en indre disiplinering av barna. Trusselen har tatt en annen form.