Faktisk var samtalen så spennende at det var vanskelig å redigere bort noe. Så her gjengis samtalen så fullstendig som mulig. Det handlet om myter, hunder, kunstig intelligens og pessimisme. For å nevne noe.

Harmonien barnehage hyllet forfatteren

Tor Åge Bringsværd har et helt spesielt forhold til Harmonien barnehage i Skien, som året rundt fletter Bringsværds barnebøker inn i barnehagebarnas hverdag. Barnehagen hadde for anledningen laget en ti minutters filmsnutt, som vi dessverre ikke fikk tid til å vise i sin helhet. Men her kan du ta en titt på filmhyllesten fra barn og ansatte i Harmonien barnehage, til hele Skiens Tor Åge Bringsværd.

Så var det Tor Åge Bringsværds enorme forfatterskap det dreide seg om.

Illegale aviser

– Du skriver både for de unge og de ikke fullt så unge. Og du har også betydd mye for meg. I løpet av årene har du fått mange priser; Rivertonprisen, Kritikerprisen, Norsk kulturråds ærespris og Ibsenprisen, som kanskje er mest stas for oss her i Skien. Men jeg vil gjerne tilbake til begynnelsen. Du vokste jo opp her i Skien. Var du en skrivende ung mann?

– Ja, jeg skrev vel den første boken min i femårsalderen. Jeg kunne ikke skrive ord, men jeg skrev en hel del bokstaver. Jeg hadde noen favorittbokstaver, særlig i, o og l. Så jeg skrev på sidene jeg hadde revet ut av en kladdebok. Og dette var jo under krigen så jeg hadde jo sett de voksne gå med illegale avviser. Så jeg vandret rundt til naboene med dette. Og det pågikk helt fram til noen sa fra at «de måtte se å få den gutten hjem» for dette kunne endt helt gærent. Så jeg startet faktisk min karriere med å skrive illegale aviser. Det er helt sant.

– Ganske tidlig ble det jo science fiction som ble din greie. Fortell om det.

– Ja, jeg vokste jo opp med eventyr, og for meg er science fiction bare moderne eventyr. Jeg husker at foreldrene mine leste noe for meg, men de fortalte mye. Lange spennende eventyr, jeg vokste aldri fra eventyr. Og da jeg begynte å gå på biblioteket i Skien fant jeg ut at fantes eventyr også for voksne. Da fant jeg Gabriel Scott og Ray Bradbury. Og så var det Narvesen, den gangen i Rektor Ørns gate. Der var det masse rare spennende bøker med eventyrlige omslag. Den gangen kunne jeg ikke engelsk, men jeg lærte å lese engelsk av de bøkene. Selv om jeg i dag ikke tror at det jeg leste, stemte overens med det som stod. Unnskyld, hva var det du spurte om igjen?

Magisk møte

– Så skjedde det et magisk møte, på Blindern. Fortell om det.

– Jo, vi skulle stifte en science fiction-klubb der, så først må jeg si noe om science fiction. Mange tror det har noe med skruer og muttere og romraketter å gjøre. Men det har det bare tilsynelatende. Jeg er ikke opptatt av disse dippeduttene. Men jeg er opptatt av hva de gjør med oss som mennesker. Jeg er opptatt av mennesker og hva som skjer med mennesker i møte med teknologien. Og så vidt jeg vet er dette den eneste litteraturen som er teknologisk kritisk. Det handler ikke om fremtid, men om de tingene vi har rundt oss. Så for meg er science fiction samtidslitteratur.

– Men nå sporet jeg av igjen. Ja, vi skulle starte en forening, og jeg var overbevist om at jeg var den eneste i Norge som kunne noe om Ray Bradbury. Og så ble jeg rent fortørnet da det kom en liten tass fra Trondheim og trodde han kunne mer enn meg. Vi begynte å krangle, og krangelen fortsatte etter møtet, helt til vi fant ut at det kanskje var best at vi samarbeidet. Så Jon og jeg vi bestemte oss for å lage en samling science fiction-noveller sammen. Vi gikk rundt på alle forlagene og fikk ikke napp noe sted. Helt til vi helt til slutt turte å gå inn de svære messingdørene på Gyldendal, der vi møtte en hyggelig redaktør. Sånn begynte dette med Bing & Bringsværd. Siden fortsatte det helt til Jon døde.
​
– Fortell om møtene deres.

– Jo, vi lekte sammen hver tirsdag, og vi hadde alltid prosjekter, selv om det ikke alltid ble noe ut av det. Det er merkelig, for Bing & Bringsværd ble en slags tredje person. Jon satt der på den ene siden av bordet, og jeg på andre; Jon med sin fyllepenn og jeg med min kulepenn. Vi snakker og skriver ned de samme tingene begge to, og så vokser det fram en sånn person som heter Bing & Bringsværd. Og han skriver på en helt annen måte enn både Jon og jeg.

Undervurdert pessimisme

– En tråd som går igjen i forfatterskapet ditt, er hvordan mennesket påvirker alt rundt seg.

– Selv finner jeg ikke noen tråder. Jeg skriver aldri om noe jeg har greie på. Det jeg vet for mye om gidder jeg ikke å skrive om. Men alt det som man ikke vet noe om, og som man lurer på, det er de tingene som gjør at jeg begynner å skrive. Så går jeg som katten rundt den varme grøten og stikker poten inni av og til. Jeg synes fortsatt at det å skrive er veldig moro, og det at jeg selv ikke vet hvordan det går, er noe av det som gjør at jeg får lyst til å skrive. Når en leser har lest til side 50, vet hun like lite om det som skjer på side 51 som jeg gjorde da jeg skrev det. Men du spurte kanskje om miljø og sånn?

– Ja. Det er en tydelig tråd i dine bøker. Noe du er opptatt av.

– Ja, jeg har jo postulert at kloden ville hatt det bedre uten oss, at den ville klart seg bedre om alle menneskene var borte. Det er som jeg skrev i Ker Shus, der hovedpersonen, som er det eneste mennesket igjen på jorda, oppdager et sted der menneskeheten ligger i dvale. Og det ender med at han setter fyr på alt og tar livet av alle. For han vil ikke at elendigheten skal komme tilbake. Jeg skriver ganske brutale bøker. Av og til.
​
– Ja også i Vår verden er dugg er vi i en tenkt fremtid der ting ikke har gått så bra.

– Vi pessimister er veldig misforstått. Det at vi er pessimister betyr ikke at vi ser mørkt og trist på alt mulig. Men vi vil gjerne advare om hvor ille det kan gå. Optimister er gjerne regnet for å være ålreite folk, men egentlig er de jo sånne tullinger som bare tenker at «her går alt fint». Jeg er ingen skappessimist altså. Jeg erkjenner meg åpent og vil gjerne advare om de blindgater vi kan komme inn i. Jeg er opptatt av hypotetiske spørsmål, for meg er det noen av de viktigste spørsmålene man kan stille. Jeg liker dårlig når politikere ikke vil svare på spørsmål fordi de er hypotetiske. Det er viktigere å advare mot et takras i stedet for i ettertid å sette ned en komité for å se på hvorfor det gikk et takras der. Nå svarte jeg på noe annet igjen.

– Du skriver mye om kunstig intelligens.

– Ja. Og der er jeg overbevist om at vi står foran et veiskille. Ganske snart så har vi skapninger som er mer intelligente enn oss. Det skal ikke så mye til. Og det eneste som teller, er at vi programmerer inn hjertelighet, empati og følelser i dem. Og hvis ikke vi gjør det så risikerer vi at de vil se på oss på samme måten som vi ser på dyr. Det blir ikke så hyggelig.

Bedre med dyr

– Du engasjerer deg mye for dyr?
​
– Ja, jeg stod jo utenfor Stortinget og hoiet for noen dager siden, i den årlige appellen mot pelsdyr. Jo, jeg tror at vårt forhold til dyr er viktig. Jeg ser ofte med undring på at hele menneskeheten stadig står med nesa mot himmelen og lurer på om vi er alene her i universet. Mens hvis vi i stedet hadde sett ned og litt rundt oss så hadde vi sett at vi er på en klode som yrer av ukjent og fremmed liv.

Mennesket er utrolig arrogant. Og nå skal de igjen tillate kinesisk medisin, med bruk av neshorn og tigre. Hvordan vi behandler dyr, er ille.

– Hund eller katt?

– Begge deler selvfølgelig. Jeg liker dyr og er glad i eventyr og myter. Noe av det jeg har holdt på med lengst er å samle myter og eventyr om hund og katt, det er veldig spennende. Jeg har skrevet boka 1001 katt, en tittel jeg for øvrig er svært fornøyd med, og i fjor kom jeg ut med VOV. Der er det mange vakre historier. Og Cahto-indianerne i California har den kanskje vakreste historien om hunden. Der heter det at Gud skaper verden; fjell og daler og skoger, mennesker og dyr. Men ikke hund. Hund hadde han; innforstått at «alle har vel en hund». Så Gud og hunden hans rusler ut og skaper verden, og så går de hjem igjen.

– Har du en lignende historie om katt?

– Nei. Jeg balanserer sjelden. Tvert om blir jeg mer og mer ustø med årene. Nei, jeg synes en bok blir bedre dersom det er en hund i den, så jeg fletter alltid et dyr inn i fortellingene mine.
​
h3. Myter

– En av de seriene som virkelig gjorde deg kjent var jo Gobi.

– Ja, det var da jeg ble stueren. Før det var det bare klistret science fiction og grønne menn og alt det på meg. Men da jeg begynte med de historiske romanene, fikk jeg plutselig ørten priser og alt sånt. Men for meg er det akkurat det samme, enten man skriver om en tilsynelatende fortid eller en tilsynelatende fremtid. Egentlig hadde jeg bare tenkt å skrive en bok, men så måtte det nesten bli flere. Jeg begynte med middelalderen her i vest, med fokus på barnekorstogene. Samtidig har du fremmarsjen av mongolene i øst. Så jeg skriver om en person som var med på disse barnekorstogene, og som havner i Karakorum for så å flykte igjen. Jaja, jeg har drevet med mye rart.

– Du synes å ha en spesiell fascinasjon for østlige kulturer?

– Ja, egentlig. Jeg har alltid likt de østlige religionene. Taoismen og buddhismen, hinduismen. Zarathustra-religionen er veldig spennende. Det er den eldste av de monoteistiske religionene, altså med bare en gud. Der beskrives det at livet er en konstant kamp mellom det gode og det onde, og at alle må delta. Vi vet ikke utfallet, men alle kan gjøre en forskjell i kampen. Så det sies at «hver gang du klapper en herreløs hund, så øker det gode i verden». Sånne ting er flott. Religionshistorie og folkeminne er noe jeg er opptatt av.

– I et forsøk på å bite oss litt i halen her. London 2084 var den siste boken dere skrev?

– Før den kom jo Oslo 2084, som er en novellesamling. Så London 2084 er den siste boken og den eneste romanen vi skrev. Ellers drev vi og redigerte samlinger, slang ord fram og tilbake over bordet, så det var replikker vi drev med. Så det var den eneste romanen og siste boken. Jon rakk ikke være med helt til slutten, han døde før boken var ferdig, men det var nok til at jeg kunne fullføre.

– Også her har vi mange av de dystre klimaspådommene.

– Ja, jeg pleier å si at vi skal være forsiktige med hva vi gjør. Vi har en tendens til å tenke at fordi vi kan gjøre noe, så burde vi gjøre det. Jeg mener vi burde tenke oss grundig om.

– I den siste roman din, Når du minst venter det, sier jo Pietro at selv om ting er usant betyr ikke det at de aldri har hendt.

– Den er selvforklarende. Et eventyr og en legende er like mye sant som en avisartikkel. Vi har ofte et rart syn på hva som er virkelighet. Jeg synes ofte at såkalt sosialrealisme er farlig og forførende, fordi den prøver å fortelle oss at «sånn er det». Den krever monopol på å fortelle hva som er virkelighet. Det samme gjelder tv og aviser. Men det er ikke virkeligheten, det er versjoner av virkeligheten, hendelser som er silt gjennom manges øyne, fotografer og fortellere.
​
– Da er fabelprosaen bedre, for den sier bare «Kom her, så skal jeg fortelle deg et eventyr.» Jeg liker det mye bedre.