Sterkere sammen

17.mar. 2019

De var mange på 70-tallet, men heldigvis var de også mange på markeringen av Kvinnedagen i Skien. 350 stod sammen og feiret 8. mars på Litteraturhuset.

For tredje gang samarbeidet 8. marskomiteen og LiS om arrangementet, som synes å vokse for hvert år. Det ble etter hvert så fullt i salen at bakveggen måtte åpnes. Her samlet de seg, både de som kjempet kampene på 70-tallet, og dem som dessverre er nødt til å kjempe videre i dag.

«Jeg husker den fantastiske følelsen. Det bruste i årene mine da vi skred oppover Karl Johan. Kvinne ri alle aldre og med ulik bakgrunn gikk i toget, sammen med en god del menn, samholdet var sterkt. vi følte oss suverene. Jeg trodde vi var uovervinnelige, at vår styrke ville vare til evig tid, at våre døtre og datterdøtre ville overta kampen etter oss.»

Gro Slettemark

Seiglivede myter

Sitatet over er hentet fra boken Vi er mange. Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller, som dannet grunnlaget for dagens prosalong. På scenen satt redaktør for boken, Ellen Aanesen, forfatter Linn Stalsberg og journalist Madeleine Schultz, som var tilbake på LiS for andre gang.

– Hvorfor ville du skrive denne boka, startet Schultz med å spørre Ellen Aanesen, som selv var aktiv i Kvinnefronten på 70-tallet.

– Det begynte med en irritasjon utover 90-tallet. Jeg møtte ofte kvinner som hadde kommet seg opp og fram i livet, men så var de så opptatt av å si at det absolutt ikke hadde noe med kvinnebevegelsen å gjøre. Og så slang de gjerne på at det var så deilig å være feminin igjen.

For det er noen myter om 70-tallsfeministene som har fått feste seg.

– Gjerne at vi var stygge, sinte, hårete og lesbiske. Men, lurte jeg på, hvorfor er det ingen som spør oss om hvordan det egentlig var. Nei, tenkte jeg, da får vi spørre selv, spørre hverandre, sier Aanesen.

Resultatet kom ut i fjor. Mer enn tre hundre sider, tettpakket med personlige beretninger, bildemateriale og beskrivelser av harde kamper. Kampen for selvbestemt abort, kampen mot vold mot kvinner, kampen for retten til å tjene egne penger. Og tittelen, Vi var mange.

– Det ble en bevegelse som tok for seg å forandre samfunnet, intet mindre. Og et stykke på veien så har vi greid det også. Og vi måtte bli mange. For dem som ikke har makt er det ofte den eneste måten å bli hørt på, å gå sammen.

Kampen som ikke er over

Bevisstheten rundt kvinners rettigheter har hatt et oppsving de siste årene, og spesielt debatten rundt abortloven har fått det til å koke. Ellen Aanesen er en av dem som i sin tid stod på barrikadene og bidro til å kjempe fram denne loven. Og kapittelet om denne kampen er tøff lesning.

– Jeg har personlige erfaringer med dette. Jeg har hatt både en legal og en illegal abort, forteller Aanesen.

Den illegale aborten kostet en månedslønn, ble utført uten bedøvelse, og var noe som ikke skulle snakkes om. Men å få legal abort var ikke enkelt det heller.

– Neste gang endte jeg opp i en abortnemd i Oslo, en skjellsettende erfaring som fortsatt gjør meg rasende den dag i dag.

Og vi går i tog til forsvar for abortloven den dag i dag.

– Motstanden var massiv, med biskopene og det jeg kaller den organiserte kristenheten i spissen. De kalte oss mordere. Nå sier de ikke det ordet åpent lengre. Men det jeg vet er at de ikke kommer til å gi seg. Så lenge de mener de har rett til å styre over kvinners reproduktive evner så kommer vi til å ha dem på nakken, dessverre.

Lurt

Linn Stalsberg er sosiolog, skribent og forfatter, og har også bidratt i boka. Tidligere har hun blant annet utgitt boka Er jeg fri nå, der hun undersøker hvor reell likestillingen egentlig er i vårt moderne samfunn.

– Jeg leste en sak om moderne kvinner i tidsklemma, kvinner som slet med å håndtere både full jobb og familieliv. «70-tallsfeminstene har lurt oss, var omkvedet. Det var ikke så lett som de sa»
Stalsberg ble nysgjerrig. Kunne dette egentlig stemme?

– Jeg fant ut da jeg begynte å lese debattene i gamle tidsskrifter fra den gangen, at debatten var overraskende nyansert. Blant aktivistene den gangen var det gode argumenter for og imot, blant annet bekymringer rundt kvaliteten på barnehagene. Det var ikke fremstilt som enkelt.

– Jeg tror at om vi hadde tatt med oss og bevart disse nyansene så hadde nok ikke jeg vokst opp med den myten om at dette var så lett.

Men hvis det ikke er 70-tallsfemistens skyld at kvinner i dag er stresset, hvor ligger skylden da?

– Den gangen vi kjempet, så kjempet vi for retten til arbeid. Det skulle være jobb til alle kvinner som ville ha jobb. Men i dag har jobben blitt en plikt, påpeker Ellen Aanesen.
Så vi jobber stadig mer. Men alle de andre oppgavene har ikke forsvunnet.

– Det usynlige arbeidet. Det som ikke måles i kroner og øre. Alt det som gjør at vi orker å gå på jobb, det skal fortsatt gjøres, feire bursdag og pynte juletreet. For ikke å snakke om å organisere og ivareta familien. En oppgave som fortsatt ofte faller på kvinnene, sier Stalsberg.

– Det er påfallende i dag, at hvis vi spør mennene, så vil de hevde at de gjør like mye husarbeid. Kvinnene er ofte ikke enige.

Veien videre

– Når jeg leser h3. Vi var mange, så må jeg innrømme at jeg blir litt misunnelig. Jeg føler ikke vi er like mange i dag, i hvert fall er ikke den harde kjernen like stor, sier Madeleine Schultz.
For hvor går veien videre for dagens feminister?

– Gloria Steinem sa for noen år siden at det var viktig at feministene kom sammen i et fysisk rom. Det tror jeg mangler litt i dag. Selv om internett er veldig bra for å spre et budskap, tenk bare hva vi ville kunnet få til dersom vi hadde hatt det, så tror jeg det var viktig for oss at vi kom sammen. Vi tok ansvar for hverandre, gjorde hverandre sterke og modige, sier Ellen Aanesen.

Hun understreker at det også er viktig hvilke ord vi bruker om kvinnekampen.

– Jeg er opptatt av at likestilling bare er et verktøy, ikke et mål. For hvis du bare vil likestilles så kan du like gjerne likestilles til noe som er dårligere enn i dag, så lenge det er likestilling. Det vi må snakke om er kvinnefrigjøring. Det er også mange som smykker seg med ordet feminist i dag, men jeg synes ikke folk skal bruke det dersom de faktisk ikke har gjort noe til det beste for kvinner, avslutter Aanesen.

Arrangementet 8. mars var som nevnt et samarbeid mellom 8. marskomiteen og litteraturhuset i Skien, og et godt 8. marsarrangement inneholder selvsagt paroler. Dagens hovedtaler, Safia Abdi Haase, som er kjent for sitt viktige arbeid mot kjønnslemlestelse, hadde dessverre blitt syk denne dagen, og måtte melde avbud.

Men komiteen hadde effektivt svingt seg rundt for å fylle tomrommet. Blant annet fikk leder Marit Nagel Rønningen anledning til å utvide sin appell.

– Jeg har en hilsen til motstanderne, til dem som snakker om sorteringssamfunnet. Og det er at sorteringssamfunnet det har vi allerede, det foregår utenfor kvinnens kropp. Jeg vet godt hva jeg snakker om. Da jeg var 39 år gammel ble jeg mor til en nydelig jente med Downs syndrom. Og da startet en 21 år lang erfaring med sorteringssamfunnet, sa Nagel Rønningen fra scenen.

Den andre taleren denne kvelden var Silje Sørensen, ungdomskontakt for Fellesforbundet i Telemark. Hun delte blant annet erfaringer fra å være kvinne i et tradisjonelt mannsyrke.

– Det tar tid å bli kvitt fordommer. En ulempe med å være kvinnelig rørlegger er at de få damene blir veldig synlige. Derfor oppfordrer jeg flere til å tenke utradisjonelt, sånn at det etter hvert vil jevne seg ut. For det er mange fordeler med å velge utradisjonelt. Dessuten bærer jeg dusjkabinettet ditt like godt som alle andre.

Img 3978

Kvelden ble avsluttet med en nydelig jazzkonsert med de to stjernene Torun Eriksen og Frøydis Grorud.

/ Neste