Helle Helle er en av de virkelig store samtidsforfatterne i Norden, og har fått superlativene slengt etter seg helt siden hun debuterte med romanen Eksempel på liv i 1993. Hun har også blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris tre ganger.

Dirrende

Helle Helle som forfatter blir ofte berømmet for sin helt spesielle skrivestil. Mange kritikere har kalt den underspilt, ja hevdet at språket et tilnærmet enkelt. Og det er sant at Helle er en forfatter som ikke gir for mye ved dørene. Bøkene hennes er tynne. Setningene gjerne korte. Dialogen virker å være nøye utvalgt. Språket har en egen vekt.

«Helle Helles minimalisme er ikke kjedelig, den er knitrende mystisk. Og likevel hverdagslig. Og likevel insisterende vakker. En bok jeg har lyst til å lese på nytt med det samme.»
Weekendavisen

I 2019 kom hennes nyeste bok, de, ut på norsk. En fortelling om et mor- og datterforhold, der datteren opprettholder et normalt tenåringsliv, mens moren egentlig er alvorlig syk. Men dette er noe som ikke skal snakkes om. Ingenting er som det skal i den lille familien.

I Helle Helles romaner er det et gjennomgangstema med kvinnefigurer som er litt ute av kurs, med de hverdagslige ritualene, vasking, rydding, reising, som et skjørt bakteppe for de menneskelige dramaene. I de er dette enda skjørere. Hovedpersonen, som er 16 år, er på vei inn i voksenlivet, hun skal snart begynne på gymnaset. Dette er på begynnelsen av det glade 80-tallet og datteren i boken vil være med venner, feste og skape seg et liv. Men så blir altså moren syk.

«Helle Helle beskriver sorg og gleder i en 16 år gammel jentes dagligliv i den språklig mesterlige romanen de. Varmt og gjensidig omsorgsfullt, men samtidig veldig skrøpelig, forhold mellom mor og datter – formidlet med sorgmunter, poetisk hverdagsrealisme. Helle Helle har blitt en fanebærer for moderne nordisk realisme… I denne boka er hun på sitt beste.»
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

Mennesker i krise

Mitt første møte med Helle Helle var med boken Hvis du vil, som hun ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for i 2015. Jeg tenkte først det var en diktbok, den var så tynn, knappe 140 sider. Men den rommer veldig mye likevel.

For hvordan reagerer man når det trygge og enkle plutselig blir til en helt annen situasjon? I Hvis du vil møter vi Roar, 48 år gammel. Han har lagt ut på sin første joggetur i det som skal være en enkel og grei liten skog. Allerede i løpet av de aller første setningen i boka har Roar løpt seg bort, og fått en blemme på foten. Like etterpå møter han kvinnen. Hun har også løpt seg bort, og de må overnatte i skogen sammen.

Det er lite dramatikk i denne boka. De overnatter i en gapahuk, under noen ulltepper. Og de snakker sammen. Men med Helles dirrende språk blir likevel boken svært spennende og nær. Hva hadde man gjort selv i en sånn situasjon? Hva gjør man egentlig når man plutselig blir rykket vekk fra alt det vante og trygge og komfortable. Attpåtil sammen med et annet menneske. Sånne spørsmål satt jeg igjen med etter å ha lest den lille boken, og teksten satt i meg lenge etterpå.

Oversetter

Og den som oversetter Helle Helles bøker fra dansk, og også har høstet mange rosende ord for innsatsen, er ingen ringere enn den andre gjesten på Litteraturhuset i Skien denne kvelden.

Forfatter og oversetter Trude Marstein har, særlig etter sin siste roman, blitt hyllet som en av de virkelig store norske samtidsforfatterne. Og når den ene oversetter den andre søker kan det blir særs interessant å høre om det er mer enn rosende omtaler de to har til felles. Tydelig er det hvert fall at de begge er skarpe observatorer av det menneskelige. Begge skriver gjerne om relasjoner og familiestrukturer, gjennom å skildre mye av det hverdagslige som foregår oppå, mens det egentlig er mye annet som ligger under.

Så mye hadde jeg

Det er nok flere av oss som lett kan kjenne seg igjen i Marstein romankarakter i Så mye hadde jeg. Monika er rastløs, sulten på livet. Hun vil ta for seg, ikke nekte seg noe av det hun vil ha. Hele livet, og i alle de ulike stadiene vi møter henne bærer hun på en trang til å gjøre noe annet, realisere seg selv. Og samtidig en redsel for å bli sittende fast, for å ikke være fri.

Redselen driver henne fra skanse til skanse. Hun vil ikke være i et forhold, men vandrer fra det ene forholdet til det andre. Hun vil absolutt ikke ha barn, men får barn. De mange mennene kommer inn i livet hennes og de forsvinner ut igjen. I boken Så mye hadde jeg, som kom ut i fjor, følger vi denne kvinnen, fra oppveksten på 70-tallet i en helt vanlig norsk familie. Vi møter henne som 13-åring, 27-åring, 37-årig mot og som 46-åring. Den siste gangen er hun i femtiårene. Datteren Maiken har blitt voksen, foreldrene er døde. Det er på tide å se seg tilbake. Hva slags liv har hun egentlig levd. Har det egentlig vært meningsfylt, eller har den sterke lengselen etter innhold og mening, lidenskap og frihet egentlig bare vært en flukt, en flukt fra det å måtte binde seg til noen, eller noe?

«Sjelden får man en så sterk følelse av faktisk å få et annet menneskes liv i destillert og ufortynnet form som i Trude Marsteins siste roman. Ikke et vondt ord om Ketil Bjørnstads gjennomgåelse av årtiene han har levd, eller Karl Ove Knausgårds massive regnskap over eget liv – men det er øl og vin. Marstein er Karsk.»
Bjørn Gabrielsen, DN

«Langsomt, sensibelt og elegant skriver Marstein frem et psykologisk portrett av en kvinne som gjør opprør, som tar for seg av menn, seksualitet og selvstendighet.»
Anne Schäffer, Tara

Trude Marstein blir ofte omtalt som en som skriver om de indre konfliktene i et menneske. Mellom det man føler man må være på den ene siden og det man innerst inne kanskje ønsker å være på den andre.

Sikkert er det i hvert fall at om man er glad i god skjønnlitteratur, så er det verdt å ta turen denne kvelden. Arrangementet 11. april er også det siste på Litteraturhuset i Skien denne sesongen.