Å huse og sanse betyr på grenlandsdialekta å huske noe. Og når Litteraturhuset i Skien fyller ti år er det naturlig å se litt tilbake. Men å huse noen betyr også å gi noen et rom, en seng og et måltid – det har vi gitt til over 200 forfattere de siste ti årene. Til gjengjeld har vi fått litterære opplevelser, samtaler om litteratur og lesninger. Gjennom all denne huseringa har vi fått horder i Skien og Grenland, for ikke å si Vestfold og Telemark, til å besøke litteraturens hjem, som i en forstand kan sies å være nettopp Litteraturhuset i Skien, og biblioteket. Eller vi kanskje si at det er bøkene som er litteraturens hjem. Bøkene huser litteraturen mellom sine to permer, de gode fortellingene og de tydelige stemmene.
 
Litteraturen har gjennom lange tider omhandlet hus og hjem og menneskene som bor der. Helt fra tidenes morgen, da noen stakk inn i en stall for å bli varme, men ikke minst fordi de skulle bli flere, en av verdens mest leste historier. I dramatikken ser vi det i Shakespeares storslåtte verk, de store slektene som ligger i krig med hverandre, eller der hvor to unge mennesker ikke får hverandre fordi deres slekter ikke er jevnbyrdige.

I et av Ibsens verker, Bygmester Solness, satte byggmesteren sin ære i å bygge et hjem til menneskene, men etterhvert som tragedien blir et faktum, sier byggmesteren at fra nå av bygger han kun hus til menneskene. Altså ikke et hjem, men et sted å være som han sier.
 
Casa betyr både hus og hjem på italiensk, og kanskje er det nettopp det Litteraturhuset i Skien har lykkes med, å være både et hus og et hjem.

Forfatter Marit Eikemo ble spurt om hvorfor hjem var så litterært produktivt, jamfør hennes siste bok Gratis og uforpliktande verdivurdering. Hun svarte at hjem er en referanse vi alle har felles, vi må jo bo et sted, og det er der de fleste av oss oppholder seg aller mest. Det er et sted å være, men også en identitetsfaktor, ifølge Eikemo. Zeshan Shakar har skrevet Tante Ulrikkes vei. Shakar zoomer inn to ulike hjem i en bydel på Stovner. Som lesere blir vi med på innsiden og ser to svært forskjellige hjem som preger hovedpersonene, en familie som klarer seg fint, og den andre går det ikke så bra med.

En annen som har skrevet om sitt hjem, er svenske Åsa Linderborg. I Meg eier ingen skildrer hun en oppvekst med en alkoholikerfar, om et hjem uten sengetøy og uten tannbørste. Helene Uri skriver i sin bok Hålke om to gamle mennesker som blir stengt inne i leiligheten, og hvordan det tærer på livene. I Aasne Linnestås roman Hagesang hører vi om den skjøre forfatteren som bor alene i huset for å skrive, mens familien er skjøvet ut. Uendelig mange andre kunne nevnes. Alle disse tre sistnevnte forfatterne har vi husa.

Hjemmet er litterært produktivt, fordi det er i hjemmet vi tør være oss selv, det er i hjemmet vi skaper fortellingene om oss selv, det er hjemmet som ivaretar oss på mange måter, omslutter oss, og kanskje beskytter oss.
 
Det konkrete huset er også symbol for det virtuelle rommet, det rommet vi kanskje oppholder oss aller mest i, et rom i rommet på en måte.
 
Vi har skapt et hjem for litteraturopplevelser i Skien. Det er mange som har fulgt oss i alle disse årene, mange trofaste, men stadig ser vi nye mennesker hos oss. Litteraturhuset har skapt en møteplass for folk, og folka har skapt møteplassen.
 
Til jubileumsfesten i 2019 har vi kuratert rundt begrepene hus og hjem i litteraturen. Vi er både stolte og glade over hva vi har fått til med Litteraturhuset i Skien, og den 23. august skal vi feire, innomhus og utomhus, i Ibsenhuset som huser oss. Vi håper du vil være med på festen.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er
Haldis Moren Vesaas

VELKOMMEN!