Sakprosaforfatter Asbjørn Jaklin, som har skrevet flere historiske verk om 2. verdenskrig i nord, ble denne kvelden intervjuet av Martin Kvamsdal. Og en fullsatt sal vitnet om at «krigen» fortsatt trekker publikum. Men hvorfor skrive enda en bok om denne delen av norsk historie, og hvorfor Narvik?

Jaklin viser fram et bilde på skjermen. En rekke soldater, fotografert bakfra, som marsjerer gjennom et snødekket landskap. Nakkene er bøyde. Det er norske soldater på vei tilbake fra Bjørnfjell 10. juni 1940. De har kjempet i over to måneder, og de har kjempet godt. Men så får de den bitre og uforståelige ordren om å trekke seg tilbake og gi opp kampen.

– Alle trodde på en seier, og at det bare stod om dager eller timer. Da jeg leste om reaksjonene etter at de norske soldatene ble tvunget til å gi opp kampen, begynte jeg å tenke på hva disse folkene egentlig hadde vært gjennom. Så jeg sa til forleggeren min at «nå må vi lage noe skikkelig på Narvik».

Dramatisk historie

9. april. Tyskerne angriper Norge. Et av de viktigste målene er Narvik, der den verdifulle jernmalmen fra Sverige skipes ut. Byen blir overrumplet. Det er kaos. Men Narvik er viktig, det settes raskt inn store allierte styrker. Ti tusen nordmenn. Elleve tusen franskmenn og polakker. Og femten tusen briter.

– Det er to viktige grunner til at vi fortsatt skriver bøker om dette. Det ene er de enorme dimensjonene, som er utypiske for det som skjer for øvrig i Norge. Britene går til angrep med store marinestyrker. Kampene om Narvik pågår i 62 dager. Dette var ikke noen liten trefning i granskogen, men et svært felttog med internasjonal betydning, understreker Jaklin.

Den andre grunnen er den strategiske betydningen Narvik hadde på resten av krigen. 10. og 13. april er det er stort sjøslag mellom tyske og britiske styrker, der Tyskland mister ti av sine jagere, noe mange mener fikk direkte innvirkning på Tysklands evne til å invadere Storbritannia.

– Churchill selv kalte det en av de viktigste slagene under krigen. Og når vi ser på hvor mange som faktisk var med på dette, så kan vi tenke oss hvor mange etterkommere det sitter igjen etter dem som kjempet ved Narvik.

De tause menn

Og det er noen av disse som Asbjørn Jaklin vil framheve i boken sin. For, som han sier, går man ikke tett innpå enkeltpersonene, så forstår man ikke hva de var gjennom.

– Et eksempel er Kalland Hemmingsen, en lagerarbeider fra Tromsø, som ble innrullert som maskingeværskytter. Han opplever mange strabaser, blant annet synet av en kamerat fra hjembyen som blir drept.

Kalland snakker kun en gang om sine opplevelser i krigen, med moren sin, den natten han kommer hjem. Siden nevner han det ikke, ikke en gang for sine nærmeste. Først når han dør i 1992 finner etterkommerne en dagbok fra krigsdagene.

– Det var så mange som ikke snakka om dette. Dette er de tause menns historier.

Et annet eksempel fra boka er Arne Hansen-Krone, 23 år og fra Nordreisa, som skriver i erindringsnotatene sine etter krigen at det var så enorme snømengder den vinteren at de kunne grave seg tre meter ned enkelte steder før de måtte gi opp.

Men de enorme snømengdene var også til hjelp. For mens britene dominerte sjøen og nordmennene landjorda, var tyskerne herre i lufta, og plaget soldatene med stadige angrep. Men den kompakte vårsnøen viste seg å fange opp kuler og prosjektiler effektivt. På tross av den voldsomme tyske bombingen døde det få i angrepene.

– Men de psykiske skadene, redselen, tok de nok med seg videre i livet.

Bøker om krigen

En annen ting Jaklin har villet synliggjøre i boken sin, er konsekvensene krigen fikk for de sivile. Blant de mest brutale, er historien om det som skjedde i Bjerkvik. 13. mai 1940 seiler britiske fartøyer inn fjorden og bomber den lille bygda sønder og sammen. 14 sivile blir drept, blant dem fem år gamle Kjell Andreassen.

– Tvillingbroren Magne, som ser moren og broren bli drept, ventet seksti år med å fortelle sin historie. Men da han først gjorde det, i et innslag på Dagsrevyen, strevde alle som var til stede med å holde tårene tilbake. Ingen som hører sånne historier blir uberørt av det.

Det har aldri blitt noe oppgjør etter det som skjedde i Bjerkvik. Selv om det viste seg at britene fortsatte å skyte etter at det ble klart at det kun var sivile i husene.

– Det er jo derfor vi skriver bøker om krigen. Selv om detaljene er groteske og grusomme, må vi gå detaljert til verks for å finne ut hva som har skjedd, og ikke minst, plassere ansvaret. Det at denne kommandanten, Lord Cork valgte å fortsette å skyte, er vel så nært en krigsforbrytelse som det går an å komme. Kanskje jeg må skrive bok om han en dag.

Morfarens opplevelser

Ørjan Nordhus Karlsson, som må kunne påstås å være skiensforfatter, selv om han opprinnelig er fra Bodø, har valgt en skjønnlitterær tilnærming til de dramatiske kampene om Narvik. Men selv om den siste boka, Soldathjerte, er en roman, er den i aller høyeste grad basert på opplevelser i nær familie. Karlsson ble denne kvelden intervjuet av Anne Spånem.

– Hva fikk deg til å ville skrive en roman om dette?

– Mange av oss har jo slektninger som deltok aktivt i krigen. Min morfar, Leif Nordhus, kjempet ved Narvik. Han flyttet forresten også til Skien etter hvert og bodde på Åfoss til han døde. Og siden jeg også har bakgrunn fra Forsvaret og bokstavelig talt gikk og tråkka i fotsporene hans her, tenkte jeg lenge at jeg ville fortelle hans historie.

Leif Nordhus gikk på befalsskolen i Narvik våren 1940, og Skolekompaniet, som han tilhørte, var det første kompaniet som var i kamp mot tyskerne.

– Det er denne hendelsen jeg skriver om i begynnelsen av boka. Da de hadde drevet tyskerne tilbake sendte kompanisjefen frem morfaren min og en soldat til. Og morfar fortalte meg om han ene soldaten som lå der og var drept. En ung mann som så veldig norsk ut og som morfar husket hadde et lite arr på overleppa. Under uniformen hadde den unge tyskeren et jernkors, og morfaren til Ørjan tok med seg dette. Etter krigen prøver han å finne familien til den unge soldaten.
-Men det lyktes han ikke med. Så jernkorset er i vår families eie den dag i dag.

Soldathjerte

Men selv om boka Soldathjerte er basert på morfaren opplevelser, er det ikke Leif Nordhus som er hovedpersonen i romanen. Han heter Gjermund Djupvik.

– Jeg tenkte lenge på hvordan jeg skulle få fortalt morfars historie i romanform, men det var først da jeg skjønte at det ikke måtte være hans opplevelser, at det løsnet. Det beste med å skrive en roman er at du kan bruke en rekke ulike opplevelser og sette dem sammen.

Likevel forteller Nordhus Karlsson at det er mye av morfaren i Gjermund.

– Det er mye av han, ja. Og i tillegg så er han også basert på en mann som het Ola Ravn, en virkelig person fra Skolekompaniet, som måtte ta noen veldig vanskelige beslutninger når de sloss mot tyskerne på Lapphaugen.

Tittelen Soldathjerte har dobbel betydning, forteller Karlsson.

– Soldathjerte var jo det man kalte det den gangen, den psykiske stressreaksjonen som de fikk når de ble utsatt for krigens redsler. Men Soldathjerte handler også om Gjermund og medsoldatene, om hvordan de vokser på oppgavene de får.

– Men hvordan har det preget familien din å ha en sånn type historie med dere, spør Anne Spånem.

– I mange år visste jeg lite, bare at morfaren min hadde gjort et eller annet der oppe i Narvik. Han var en av de tause menn, som Asbjørn snakket om. Men bestefaren min på farssida var svensk grensesoldat, og han og morfaren min snakket sammen om krigen når de møttes i juleselskap og hadde drukket seg litt fine på konjakk. Og farfar prøvde nokså desperat å overbevise morfaren min om at jo, det hadde vært ganske tøft på den svenske sida også. Men han tapte hver eneste diskusjon, sier Nordhus Karlsson.

Vil ikke ta parti

En påstand man ofte møter på når man snakker om de harde kampene i nord, er påstanden om at innsatsen i Nord-Norge har blitt systematisk bagatellisert og dårlig framhevet. Men de påstandene vil verken Asbjørn Jaklin eller Ørjan Nordhus Karlsson slutte seg til.

– Jeg deltar ikke i noen bagatellisering av det som ble gjort i Sør-Norge. Du har både den viktige senkningen av Blücher, bombingen av Molde, og ikke minst de steinharde kampene der kongen klarte å komme seg unna. Selv det er faktum at de mest langvarige kampene foregikk i Nord-Norge, så deltar jeg ikke i den sporten med å påstå at de sørpå har stjålet historien. Det stemmer ikke, fastslår Asbjørn Jaklin.

– Begge to var minst like viktige. Men det handler mye om hvilke fortellinger som fikk festet grepet rett etter krigen. Kongen og kronprinsen kom først hjem til Oslo og ble mottatt der, og da er det naturlig at de fortellingene ble formidlet først, tilføyer Nordhus Karlsson.

– Og så må vi huske hvordan samfunnet var under krigen. Det var radiomørke, ingen effektive måter å få informasjon om hva som skjedde nordpå. Og etter krigen dro soldatene i nord hjem, til gårdene og jobbene sine. Og mange av dem pratet aldri om hva de hadde opplevd.